- Per Biørn Amundsen – gitar, Rolf Bakken – tromme, Carl Delingsrud – gitar, synth, Ole Einar Olsen – bass, Paul Værlien – (skap-)vokal
- Spilt inn i en leilighet i Markveien 52, Grünerløkka, Oslo, forsommeren 1982
- Stephan Lee Udbjørg, som var Babij Jars roadie/sjåfør/altmuligmann på denne tiden, later til å betjene «bombeknappen» eller en annen synthklang på denne innspillingen, men det er uklart nøyaktig hva det er
- Utgitt 1982 på kassetten Zink Zamler (Likvidér – LIKV4002)
Denne roteloft-rariteten ble til fordi Babij Jar hadde lovt Trygve Mathiesen et spor til en kasettutgivelse han hadde planlagt i tilknytning til fanzinen Zink, som han selvpubliserte. Innspillingen ble gjort – antagelig en helg i juni – i stua hjemme hos Ole Einar Olsen, i Markveien på Grünerløkka, på en lånt Tandberg TB-3400X, en båndopptaker som den gang var å finne i mange norske hjem.
Olsen hadde vært tidlig ute i det begynnende billig-synthmarkedet, og hadde gått til innkjøp av ikke mindre enn to synther: Et eksemplar av verdens første digitale synth til salgs over disk, en Casio VL-1, en leketøyaktig sak i hvit plast som kanskje egentlig var en kalkulator.
Men han hadde også kjøpt en analog synth, legendariske Korg MS-20, som holdes i hevd av synthband verden over den dag i dag, og som med sine to oscillatorer, utallige dreiepotmetere og svært fleksible patchbay kan framstille soundtracket til nær sagt en hvilken som helst sci-fi film, så lenge man har tid og tålmodighet, ettersom den er monofon, hvilket vil si at man kun får lyd fra en tangent om gangen.
Bandet valgte å basere sin planlagte innspilling på et av de innebygde rytmesporene på Casio’en, nærmere bestemt innstillingen «Rock-1» (hva ellers). Denne nerveslitende tikkelyden skulle senere samme år utgjøre backingen for monsterhiten «Da Da Da», en slags synthpop-noveltysang av den tyske gruppa Trio, produsert av Klaus Voormann, muligens som en parodi på Kraftwerk.
Ord som «kassett», «fanzine», «synthpop» og «Kraftwerk» peker kraftig i retning 1982. Tre år tidligere var det punk, ska og sikkerhetsnåler som sto i hodet på moteslavene. Nå var stemningen i ferd med å skifte: Fra London gikk det ut bud om at man skulle være blek, alvorlig og helst gå enten i dress og slips eller i svart fra topp til tå, og musikken skulle spilles på synthesizere. Musikkavisene var fulle av Depeche Mode og The Human League. I dette mentale landskapet gjorde Babij Jar sin eneste avstikker inn i synthpopland.
Hva man egentlig skulle spille inn var uklart, og musikken ble improvisert fram, enkel og primitiv, i pakt med Babij Jars rådende estetiske policy. Oppå den stupide Casio-rytmen ble det lagt en stiv, disco-aktig bass, en skarptomme uten slør innspilt på dobbel hastighet for å illudere stortromme, samt en enerverende en-tonet synthlyd bygd opp ved å detune oscillatorene på Korg’en og kjøre tonehøyden opp og ned ved hjelp av det fiffige kontrollhjulet til venstre for tangentbrettet.
Babij Jar delte øvingslokale med bl.a Raga Rockers, og Raga-bassist Livio Aiello brukte en Peavey Musician Mark III transistor-gitarforsterker med innebygd phase-effekt til bassanlegget sitt, og den var lånt med til Markveien, og satt opp for Amundsen med phase-effekten på full sweep i laveste hastighet.
Da det ble klart at Korg’en kunne framstille lyden av en eksplosjon, var i grunnen det meste gjort. Det var en pågående krig i Libanon, og PLO’s stillinger i Beirut var under tungt artilleribombardement fra israelske styrker. Værlien skrev en tekst fra de bombardertes synspunkt, og improviserte en melodi på den pentatone skalaen som Jim Morrison med stort hell brukte i The Doors, og som Værlien allerede hadde utnyttet til Odessa.
Krigen i Libanon 1982 kulminerte for øvrig i september, da de kristne falangistene, med støtte fra den israelske hæren, begikk sine beryktede massakrer på palestinske flyktninger og mistenkte PLO-tilhengere i Beirut-bydelen Sabra og den tilgrensende flyktningeleiren Shatila. Jean Genet, den bemerkelsesverdige, franske avantgarde-forfatteren, var tilfeldigvis i Beirut da dette skjedde, og ble en av de første sivile som tok seg inn i Shatila etter massakren, noe han har gitt en usentimental skildring av i sin posthumt utgitte bok «Un Captif Amoureux», som aldri er utgitt på norsk, men som i engelsk utgave har fått den samme tittelen som den klassiske soulballaden som er tittelsporet på James Browns 1963-album, «Prisoner Of Love».
Teksten til Babij Jar-sangen Seven Seven tar i bruk et uttrykk som er den engelske tittelen på en annen bok av Genet, «Funeral Rites». Nåvel, alt dette burde kanskje helst nevnes i parentes fordi det framstår som en digresjon, men av en eller annen grunn føltes det passende å nevne det allikevel.
Det har seg nemlig slik – og her er det nødvendig å bli litt teknisk – at det kun var ett sett hodetelefoner tilgjengelig under innspillingen av Anvil Of Victory, mens båndopptakeren, som var laget for hjemmehifi-bruk, og følgelig var begrenset til to spor, gjorde det nødvendig at flere instrumenter ble spilt inn samtidig med vokalen. Altså måtte innspillingen monitoreres gjennom Olsens hjemmestereo for at musikerne skulle høre seg selv spille, noe som skapte en feedbacksløyfe gjennom Værliens vokalmikrofon. Vanligvis ville man løst dette ved å plassere vokalisten med mikrofon og hodetelefoner i et annet rom, men i dette tilfellet var ikke kablene lange nok til at man kunne la Værlien synge fra kjøkkenet.
I et inspirert øyeblikk innså man at det store, gamle klesskapet som Olsen hadde i stua, kunne tas i bruk som vokalbås. Slik gikk det altså til at Værlien, som – i tydelig kontrast til Jean Genet – er heteroseksuelt orientert, kom til å tilbringe mange timer av denne forsommerkvelden bokstavelig talt i skapet, mens han og resten av bandet gjorde stadig nye forsøk på å få spilt inn Anvil Of Victory noenlunde feilfritt og med et rimelig balansert forhold mellom instrumentene.
Den underlige romklangen som omslutter Værliens vokalspor på denne innspillingen kan altså muligens gi assosiasjoner til et tilfluktsrom, som jo ville vært et rimelig sted å oppholde seg for sangens hovedperson, som søker ly for granatregnet, men er altså i virkeligheten klangen av Værlien slik han lyder inne i et ellers tomt klesskap med døren lukket.
Det vil være en overdrivelse å hevde at Anvil Of Victory utgjør noe høydepunkt i Babij Jars allerede beskjedne karriére, men løftet til Trygve Mathiesen ble innfridd, og Babij Jar tilllot bare én gang senere en maskin å bidra til rytmesporet på en av sine låter.
Babij Jar 