- EP utgitt i 1980 av Zado Records (Z 002)
Klikk her for nærmere omtale av sangen Ice Age.
Da Trondheimspunker og anarkist Jan Olufsen allierte seg med Kjøtt-vokalist Helge Gaarder og Gateavisas Jon Rognlien for å starte plateselskapet Zado i 1980, var det etter inspirasjon fra nye indie-selskaper i England, særlig det Manchester-baserte Factory Records, som med sin «husprodusent» Martin Hannet satset på å gi sine utgivelser et helhetlig og gjenkjennelig sound.
Til å begynne med var planen at Gaarder skulle produsere Zado-platene, slik Hannet produserte Factorys utgivelser. Babij Jar var et av bandene Zado ønsket å utgi, men bandet sa tvert nei til å bli produsert av Gaarder. Zado hadde allerede gitt ut debutsingelen til Norske Gutter (der Babij Jars Ole Einar Olsen spilte bass), som heller ikke var produsert av Gaarder, så dermed ble det til at Babij Jar produserte seg selv.
En helg ble booket i Arne Bendiksen Studio, på loftet i den nedlagte Sætre kjeksfabrikk på Vålerenga i Oslo, og Rolf Kjernet, en av studioets faste teknikere, fikk oppdraget med å feste musikken til lydbånd. Innspillingen var preget av sorgløs entusiasme. Med unntak av Olsens nylige innsats for Norske Gutter, hadde ingen av bandmedlemmene gjort innspillinger i et profesjonelt studio, og forventningene var høye.
Jobben med å designe platas omslag tok Ole Einar Olsen. Han hadde allerede gjort det samme for bandet Hærverks debutsingle, og mens Hærverk-omslaget var basert på et fotografi av SA-menn i ferd med å organisere anti-jødisk boikott, ble det en gresk sigaretteske som fungerte som modell for omslaget til Ice Age EP’en.
Det greske sigarettmerket Karelia kom i flate, elegante pappesker med diskret art deco-preg, og var et godt kjent, og etter norsk målestokk avsindig billig, sigarettmerke for søttitallets unge norske Interrail-turister som besøkte Hellas.
Når det gjelder min egen bruk av totalitær estetikk i den cover-/plakatkunsten jeg har bedrevet, begrenser den seg til symboler. Coveret til Hærverk-singelen er vel det klareste eksempelet, hvor jeg har brukt et bilde av SA-menn i aksjon som utgangspunkt. Bruken av SA-bildet på Hærverk-coveret var mer et sted å plassere teksten enn et uttrykk for lengsel/romantiske følelser. På plakaten til Babij Jars
livedebut på Cafe Lysthuset, lille julaften 1979, brukte jeg en sioniststjerne hvor jeg har lagt en dødningskalle med matroslue ovenpå. På coveret til Babij Jars ‘Ice Age’ klarte jeg å lure inn en sigd og hammer hvis man ser godt etter. Sioniststjerna refererer til at det var jøder som ble slaktet i Babij Jar, matroslua med Babij Jar skrevet på russisk var et nikk til matrosen fra Potempkin (se ‘Sweet Movie’). Sigden og hammeren var vel et ‘spark’ til anarkistene i Zado Records (hehe).
– Ole Einar Olsen
Et trekk ved Babij Jars debut-EP, samt en rekke av de tidlige norske punk/new wave-innspillingene, er at gitarene ikke er helt stemte. Dette skyldes nok delvis, men ikke bare, sviktende gehør og det faktum at den elektroniske stemmeboksen ennå ikke var allment tilgjengelig.
Problemet lå kanskje vel så mye i at en gitar må være forholdsvis nøyaktig justert for at den overhodet skal være mulig å stemme, og kunsten å justere en gitar var fremmed for de fleste av de stort sett glade amatørene som befolket den norske punk/new wave-scenen de første årene. På en dårlig justert gitar må man velge: Enten kan E-akkorden klinge stemt, eller så kan G-akkorden klinge stemt, men begge to kan ikke klinge stemt til samme tid.
Miljøet var i sin tidlige fase preget av at musikerne var unge, uerfarne og hadde dårlig råd. Instrumenter og anlegg kostet i kroner omtrent det samme som i dag, og en amerikansk gitar eller et britisk gitaranlegg kostet månedslønner og var utenfor rekkevidde. Mye utstyr var lånt eller kjøpt brukt billig, gjerne tvilsomme japanske eller italienske kopier, og svært få visste hvordan ting var skrudd sammen eller fungerte. Til dette kom mer eller mindre uttalte holdninger om at det var feigt og snobbete å ha ordentlig utstyr eller være opptatt av om gitaren var stemt.
Dessuten var det ingen som brydde seg. Det var energien, spillegleden og amatørskapet som var idealet, og hvor mye ustemte gitarer og råtten lyd det var å høre på Lysthuset eller Rockeklubben de første åra, er man stilltiende blitt enige om å se bort fra.
Babij Jar 