- Per Biørn Amundsen, gitar, kor – Rolf Bakken, trommer – Carl Ivar Delingsrud, gitar, kor – Ole Einar Olsen, bass – Paul Værlien, vokal
- Kristin von Hirsch, keyboards (Korg MS-20 og Roland RS-09)
- Audun Strype, lydteknikk – Stephan Udbjørg, crew
- Innspilt med håndholdt kassettopptaker 21. oktober 1982 på Oslo Rockeklubb av Svein Paulsen. (Klikk på download-ikonet i Soundcloud-spilleren for å lagre på egen maskin.)
Et par år inn på åttitallet hadde de fleste bandene fra -79 gått i oppløsning eller omskapt seg i andre konstellasjoner i pakt med det siste nye fra Storbritannia. Punk var umoderne. Idealet beveget seg i retning av blekt alvor, sorte klær og en artistisk holdning. Postpunken skjelte, med britisk blikk, mot det kontinentale Europa, og pengene ble brukt på kreppede, fargede hockeysveiser og polyfone synther. Babij Jar hadde brukt tiden på å rendyrke sin identitet, og framsto som et tett og energisk liveband med kvarterlange låter som «divergerte mot standhaftig pulserende kaos».
21. oktober 1982 spilte bandet en av sine mange konserter på Oslo Rockeklubb, som på denne tiden holdt til i Venstres hus.
Et entusiastisk publikum hoppet opp og ned som om kalenderen fremdeles viste 1979, ølet flommet og stemningen var usedvanlig god.
Musikkavisa Puls‘ medarbeider, Gorm Gullo, ble så grepet av det han overvar at han skrev en lang anmeldelse av konserten til bladets novemberutgave. «Jeg har sett norsk rocks framtid…De heter Babij Jar!», erklærte han i et stort oppslag.
Artikkelen skapte en del positiv oppmerksomhet om bandet, og flere ble nysgjerrige på å høre dette skamroste bandet spille. Gullos artikkel kommuniserte antakelig ikke tydelig nok hvor outrert en Babij Jar-konsert kunne framstå som for den jevne norske publikummer, og en del rockfans som ikke hadde hørt bandet før, lot seg nok ikke helt overbevise om at norsk rocks framtid besto av et band som spilte ett- og to-grepslåter som varte i 15 – 20 minutter. Det var ikke til å unngå at enkelte personer opplevde noe helt annet enn hva de hadde forventet, og det er det ikke noe å si på.
I ettertid er det lett å slå fast at Gullo tok feil: Norsk rocks framtid skulle komme til å materialisere seg først helt sist på åttitallet, i form av «de fire store», som sang på norsk og kommuniserte med et bredere publikum enn hva Babij Jar var i stand til – eller interessert i, særlig rundt 1982.
Når en ser på kritikeromtalen av bandet i første halvdel av åttitallet, er det i ettertid påfallende hvor ofte Babij Jar omtales som «unorske» eller «ikke typisk norsk», ment i positiv forstand. Norsk rock sleit med et provinsielt rykte, og kritikerne ser ut til å oppleve Babij Jar som et bidrag til internasjonalisering av uttrykket. (Sikkert også under mer eller mindre bevisst inntrykk av at Værlien skrev og sang tekstene på sitt amerikanske morsmål.)
Konserten fra 21. oktober dukket senere opp på en kassett, foreviget av trofast fan og venn Svein Paulsen, som på denne tiden brakte med seg sin, etter datidens standard avanserte, Sony diktafon til de fleste konserter, og antakelig sitter på dusinvis av konsertopptak med kjente og ukjente norske og internasjonale artister fra Oslos åttitall.
Mesteparten av Paulsens kassettopptak fra konserten 21. oktober 1982 er presentert her i form av en spilleliste. Lydkvaliteten er rimeligvis under enhver kritikk, men opptaket gir et usminket bilde av hvordan Babij Jar spilte live på denne tiden. Opptaket er digitalisert fra en annengenerasjons kopi av originalkassetten.
Babij Jar 