Babij Jar er den norske translitterasjonen av det russiske navnet Бабий Яр, som var navnet på et sted og en historisk hendelse i daværende Kiev i Ukraina. Da massakrene ved Babij Jar fant sted, og da bandet Babij Jar 38 år senere tok navnet, var Ukraina en del av Sovjetunionen, der russisk var offisielt språk. I dag er ukrainsk det eneste offisielle språket i Ukraina, og Babyn Jar er den norske skrivemåten av det nåværende, ukrainske navnet.
Babij Jar er dermed blitt et historisk og anakronistisk navn på stedet og krigsforbrytelsene som fant sted der. Navnet uttales slik det skrives, i samsvar med norske regler for uttale. På engelsk ivaretas denne uttalen i transkripsjonen Babi Yar. Bandet har alltid brukt den norske skrivemåten, og i enkelte tilfelle på trykk, for den grafiske effektens skyld, navnet skrevet med store bokstaver på russisk: БАБИЙ ЯР.
«På Babij Jar står ingen minnestein.
Den bratte bakken ned frå høgda der
er sjølv eit ujamt hoggi monument.
Her veltar redsler over meg.»
Til norsk ved Martin Nag og Arnljot Eggen.
Først femten år etter at Jevtusjenko skrev disse linjene i 1961, ble det første minnesmerket reist ved Babij Jar. Bildet viser det jødiske monumentet fra 1991.
Når det kommer til omstendighetene rundt – og følgene av – navnevalget, kommenteres dette mer inngående i de følgende sitatene, hentet fra en artikkel om bandet skrevet av Jon Rognlien for Klassekampens musikkmagasin 8. desember 2014. Rognlien er oversetter og litteraturkritiker, og var på 1980-tallet tilknyttet Babij Jar som lystekniker. (Hele artikkelen kan leses i form av en skjermdump her.)
Paul forteller:
«På den tida gjaldt det å finne på ting som var virkelig sjokkerende. Så en dag Carl og jeg satt på Tørteberg-puben og prata om TV-serien Holocaust, ble massakren i Babij Jar nevnt. Og noe som er verre enn det, er det vanskelig å tenke seg. Navnet på åstedet lyder jo også bra, så det ble bandets navn. Men egentlig var det en gedigen tabbe. Navnet ble en evig klamp om foten.»
Scenen som ga idéen til å kalle bandet Babij Jar. Fra TV-serien «Holocaust», sendt på NRK i 1979. «Untrue, offensive, cheap: as a TV production, the film is an insult to those who perished and to those who survived» skrev Elie Wiesel om serien i The New York Times, og avsluttet: «The Holocaust must be remembered. But not as a show.»
Babij Jar er en kløft rett utenfor Kiev, der tyske soldater massakrerte mer enn 30 000 ukrainske jøder på to dager i september 1941. Flere andre massakrer fulgte, og Wikipedia oppgir at tilsammen 100 000 – 150 000 ble drept der, i «kvinnekløften». Folk ble stilt opp langs kanten og meid ned av maskingevær før de falt uti og ble begravd av hverandre. Babij Jar er en av de mest spektakulære uhyrlighetene begått av nazi-regimet. Det kan godt hende at også norske SS-soldater var med på ugjerningene. Derom har de lærde endelig begynt å strides.
«Det var jo også andre band som brukte navn fra nazistenes grusomheter. Et band i Norge het Belsen Boys, og så hadde vi jo Joy Division, oppkalt etter en organisert prostitusjonstjeneste for offiserer i konsentrasjonsleirene. Det gjaldt å sjokkere, men vi og de aller fleste var jo venstrevridde. Sånn var det på den tida.»
Vurderte dere ikke å ta et annet navn?
«Joda, gang på gang. Men navnet ble vår skjebne, vi gravde vår egen grav.»
På et tidspunkt ble bandet oppringt av rabbineren i Det mosaiske trossamfunn i Oslo, Michael Melchior. Gitarist Per Biørn Amundsen fikk en lengre samtale med den skriftlærde jøden:
«Det var etter en konsert i Trondheim, der Adresseavisa hadde laget et oppslag med oss med overskriften ‘Hele livet er en krig’ eller noe sånt. Eller kanskje det heller var etter artikkelen om oss i Nye takter, musikkbilaget i Arbeiderbladet? Jo, fordi i den artikkelen sto det bare om et band på turné, det var en on the road-reportasje fra en bussreise i Norge, opp til Tromsø og sånt. Ikke noe om krigen eller hvorfor bandet heter det det heter.
Så ringer telefonen på jobben min en dag, og det er den danske rabbineren. Han lurer på om vi er helt sprø, om vi ikke aner hva det er vi refererer til. I avisartikkelen sto det jo ingenting om dette. Han forteller at han har mottatt reaksjoner, at folk føler at sårene blir revet opp.
Men saken var jo at vi alle sammen etterhvert kunne mye om Babij Jar, veldig mye. Paul er jo besatt av det som foregikk på østfronten under krigen, særlig Stalingrad. Så jeg hadde en lengre samtale, sikkert en halvtime, med Melchior og kunne forklare ham at det vi drev med på ingen måte var noen forhånelse av ofrene eller lidelsene. Jeg spurte ham: ‘Er det da bedre om folk skulle glemme dette?’ Nei, det var jo tvert imot. Vi var jo med på å holde minnet levende, vi snakket stadig om disse tingene, ga lidelsene full anerkjennelse osv. Melchior ble etterhvert helt omvendt og syntes det var riktig bra, det vi holdt på med.»
Men Paul sier navnet ble en hemsko?
«Ja, vi ble jo bastet og bundet til det som er dystert og vondt. Hele grunnfeelingen i bandet, hele utviklingen av musikken. Vi var forpliktet til Weltschmerz. Da bandet fikk navnet Babij Jar, var det jo ingen som tenkte på at dette var noe vi alltid ville måtte forholde oss til i ettertid. Men bordet fanger. Poenget den gang var å slenge noe i trynet på borgerskapet, som det het dengang. Vi var jo hypp på provokasjon, akkurat som Dead Kennedys, New Order og masse av disse bandene.»
Så langt Rognlien. Historien om Melchiors henvendelse til bandet fikk et nytt og interessant kapittel sent i 2015, da NRK-journalist Sidsel Wold publiserte sin bok «Landet som lovet alt». Wolds fortelling om en episode fra hennes tid som pro-israelsk aktivist i Norge på åttitallet, gjengitt under, peker i retning av at det kan ha vært Israels ambassade som tok initiativet til Melchiors intervensjon:
Babij Jar 