-
Per Biørn Amundsen: gitar – Rolf Bakken: trommer – Carl Ivar Delingsrud: musikk, gitar (solo), piano – Tori Børsum Liseth: synth, orgel – Ole Einar Olsen: bass – Paul Værlien: tekst, vokal
-
Audun Strype: lydteknikk ved innspilling, overdubbing og mix
-
Innspilt juli 1983 i Underground studio, Hamar. Overdubbing høst -83 Talent studio, Oslo. Mix sent -83 Rainbow studio, Oslo
Klikk her for teksten til Odessa.
I felt so good! I felt so good!
– John Lee Hooker, «Boogie Chillen» (1948)
Det var sommeren 1971, like før jeg ble 14, at jeg kom over et dobbeltalbum som het «Hooker ‘n Heat», med blueslegenden John Lee Hooker og det amerikanske countryblues-rock bandet Canned Heat. Jeg hørte på denne plata om og om igjen i uker og måneder. Alle låtene gikk i ett grep, det samme grepet i alle låtene. Senere fant jeg ut at John Lee Hooker hadde spilt dette samme, ene grepet siden 1948.
Han kom til Oslo i oktober 1979, karriéren hans var i en bølgedal, han spilte i Kjeller’n på Chateau Neuf. Han hadde med seg et band av yngre, gretne hvite musikere med halvlangt hår og bart. De skjønte ikke hva Hooker dreiv med, så til å begynne med prøvde de å bytte grep i vanlig tolvtakter-stil. Hver gang de bytta grep sluttet Hooker å spille og synge, og bare venta til de kom tilbake til E. Til slutt resignerte de, og gikk av scenen. Da satt han der aleine, i brungrå polyesterdress. Låt etter låt. I ett grep, E-dur. Med dommedagsrøsten og de merkelige, kantete solofrasene på en halvakustisk Epiphone. Jeg følte meg som Moses må ha følt det da han sto foran den brennende busk.
– Carl Delingsrud
Odessa ble til i 1980. Inspirasjonen kom uten tvil etter en konsert samme år i Chateu Neuf med Göteborg-bandet Nationalteatern, som på denne tiden åpnet sine konserter med lange improvisasjoner over én akkord, som intro til sangen «Gnistrande Snö», skrevet av bandets gitarist, Ulf Dageby, for den mest nattsvarte av alle søttitallets skandinaviske, sosialrealistiske, helaftens dokumentarfilmer, Stefan Jarls «Ett anständigt liv» fra 1979; en skildring av hvordan den første bølgen av skandinavisk heroinepidemi herjer med en utsatt del av Stockholms arbeiderklasseungdom.
Filmmusikken til «Ett anständigt liv». Filmen fra 1979 er den andre i en serie på tre, ofte omtalt som «Modstrilogin».
Intourist-plakat fra ca. 1930. Trappen i Odessa er kjent fra en berømt scene i filmen «Panser-krysseren Potemkin» fra 1925.
På tross av denne veldig tydelige inspirasjonen, gikk Odessa fra første stund sine egne veier. Værlien tilførte riffet noen Doors-influerte, blues–pentatone melodifraser og impresjonistiske tekstbilder med motiver fra forræderi og spionasje i kald og varm krig. Det var tidlig åpenbart at det hypnotiske og minimalistiske riffet kombinert med det filmaktige og dramatiske sujettet passet bandet som hånd i hanske, og fra 1981 var sangen et fast innslag på Babij Jars settliste.
Arrangementet var kun en løs kapittelinndeling som det vanligvis tok 15 til 30 minutter å komme seg gjennom, men innenfor denne vide rammen var det opp til den enkelte musiker å uttrykke det man ville og trekke de andre med seg i den retningen man helst ville gå der og da.
Sangen fungerte fint for livepublikum, og bidro til å gi bandet egenart og identitet som sto i nødvendig opposisjon til tominutterstyranniet som disiplene av det britiske punk-etoset underkastet seg og misjonerte for. I det lille klubbmiljøet ble Odessa snart en halvveis legende, særlig blant de utvalgte som overvar en 90-minutters versjon badet i feedback og støy, framført sent en natt på piratklubben Casba tidlig på åttitallet.
Det var ingen tvil om at Odessa skulle være sentral på det første Babij Jar-albumet, og at en 20 minutters versjon, spilt live i studio, alene skulle fylle en vinylside. Mer enn to hele netter ble brukt på å få en opptak man var fornøyd med. Det var uventet krevende å oppnå et riktig energinivå uten et publikum å spille for.
Det er umulig å spille et riff i 20 minutter uten at tempo øker og sakker, og båndopptakeren er kresen, avslører nådeløst alle svakheter, og forlanger dermed større kontroll av musikerne enn hva livesituasjonen gjør. Samtidig vil overdreven kontroll legge for stor demper på energinivå og utfoldelse. Etter en god del prøving og feiling satt man til slutt med en innspilling som i rimelig grad balanserte motstridende hensyn, men det tok tid.
I fadeout’en kan man høre lyden av en ølflaske som sparkes over ende på betonggulvet, og Værlien som sanseløst gauler på Eddy Grants «Electric Avenue», en stor hit i 1983. Det var en intern vits blant bandmedlemmene at Eddy Grant hadde gjort en ripoff av Odessa, ettersom «Electric Avenue» også er en ettgrepslåt.
Da Strype samme høst klarte å tuske til seg litt gratis tid i Talent Studio på Kampen, som var under avvikling, ble det gjort overdubs av vokal, noe gitar (sitatet av Griegs «Morgenstemning» som kommer rett etter at Værlien synger «Wake up, Prussia» – det var lov å legge inn lamme vitser på psykedeliske plater sent på sekstitallet, men ironi var, til Babij Jars frustrasjon, ennå ikke blitt moderne blant det temmelig rockistisk innstilte publikum som befolket den norske nyrock-scenen tidlig på åttitallet), samt noen flygelanslag.
Til slutt ble det klippet inn noen linjer fra en russisk innspilling av ortodoks liturgisk sang i Odessas midtparti, og noen sekunder av introen til Charlie Parkers «Now’s The Time», nesten druknet i romklang helt til sist i fadeout’en.
Da Odessa skulle mikses, hadde Audun Strype greid å organisere litt gratis tid i Jan Erik Kongshaugs Rainbow studio, i gamle Grünerløkka Folkets hus i Schleppegrells gate.
Studioet var så nytt at det fremdeles var under innflytting, men kontrollrommet med miksepult og 24-spors opptaker var imidlertid montert og fullt brukbart. Kongshaug, som var fast tekniker for ECM, hadde naturligvis investert i romklang, reverb, som det heter på den engelskbaserte fagsjargongen. ECM-platene er viden kjent for sin generøse bruk av reverb; et av produsent Manfred Eichers signaturgrep, og i Rainbow hadde man installert en Lexicon 224, en tidlig, svindyr digital reverbenhet som ble brukt i de mest kresne lydstudioer verden over.
Men det viste seg snart at Lexicon’en var defekt. Uansett hva man gjorde med innstillingene, ga den kun fra seg slags flaprende, rytmisk støy. Strype var øyblikkelig fyr og flamme: Dette måtte med på plata! Her var en lyd ingen hadde hørt før, og det innebar en mulighet man ikke kunne la gå fra seg. Som sagt, så gjort, og det første man hører når Odessa settes på, er den flaprende lyden av en defekt, men latterlig kostbar reverbenhet. Under låtas gang tas den ut og inn av miksen, den er bare merkbart til stede i deler av de rolige partiene, men den er der hele tiden.
Denne plakaten ble utformet rundt 1981 av Anne Bang-Steinsvik, basert på hennes akvarell etter et foto av riksdagsbrannen i Berlin 1933. Den var Babij Jars første egenproduserte plakat, og ble brukt i flere år til å annonsere spillejobber rundt i landet. Plakaten kom til å bli retningsgivende for det som ble Babij Jars visuelle profil på trykk.
Det opprinnelige fotografiet kan ses her.
Babij Jar 