- Rolf Bakken – trommer, Carl Delingsrud – komponist, keyboards, elektrisk gitar, Ole Randers-Pehrson – komponist (pianotema), keyboards, Bjørn Rølla – bass, Paul Værlien – tekst, vokal
- Erling Lund, lydteknikk
- Innspilt, mikset og mastret i Sigma Stuido, Bergen, høst 1985
- Utgitt 1986 på album «Stalingrad», Uniton Records U-033
Klikk her for teksten til Seven Seconds.
I sluttfasen av slaget ved Stalingrad tok de sovjetrussiske propagandaenhetene i bruk grammofoner. Gjennom gigantiske høyttalere rettet mot de tyske stillingene kringkastet de innspillingen av en tikkende klokke og en monoton stemme som gjentok de samme ordene om og om igjen:
«Alle sieben Sekunden stirbt ein deutscher Soldat.
Stalingrad – Massengrab!»
«Hvert syvende sekund dør en tysk soldat. Stalingrad – massegrav».
I timer og dager – og gjennom de iskalde nettene – hamret den samme setningen ut over de halvt ihjelsultede og halvt ihjelfrosne tyske soldatene, som allerede var helt på det rene med at alt var tapt, og at døden ventet.
Innimellom ble budskapet erstattet med «Tango de la muerte» – «Dødens tango» -, eller «In der Heimat da gibt’s ein Wiedersehen» – «Der hjemme blir det gjensyn» -, gamle slagere som var velkjente for tyskerne. Men snart kom den tikkende klokka tilbake med den tørre, insisterende stemmen som gjentok det nådeløse budskapet om de syv sekundene og den ventende massegraven.
Det fanfarelignende temaet i Stalingrads siste spor bygger på et gitarriff som oppsto under en jam i øvingslokalet. Sigma Studios PPG-synth kostet mer enn en bil, og kunne også produsere syntetiske messingblåserlyder som lød imponerende etter datidig standard. Tangentspiller Randers-Pehrson overdubbet seg selv i trestemte seksjoner, slik at det opprinnelige gitartemaet kunne forvandles til en seiersfanfare for de framrykkende sovjetiske troppene.
En annet tema for bass og synth ble lagt i bunnen, og var en slags parafrase over det velkjente hovedmotivet i den russiske folkemelodien «Pramdragerne ved Volga», som her fremføres av bassen Leonid Kharitonov og Den røde armés kor:
Dermed var to av elementene på plass i noe som utviklet seg i retning av et musikkmaleri som illustrerer russernes endelige seier og tyskernes endelige nederlag. Værlien, som hadde brukt tekstopplesing som virkemiddel helt siden Odessas tilblivelse i 1980, hadde noen strofer tilpasset scenarioet. Dermed oppsto det et behov for et nytt musikalsk tema han kunne lese til.
Randers-Pehrson kvitterte med et klavértema i A-moll, som sto i fin kontrast til fanfaretemaet i miksolydisk E, men allikevel passet til samme bassfigur. At akkordene vagt kan assosieres til klanger fra Rachmaninovs berømte Ciss-moll preludium passet utmerket, ettersom man jo befinner seg i hjertet av Russland. Et lite svarmotiv med obolignende synthlyd var med på å ramme inn klavérakkordene og Værliens dødslengtende deklamasjon.
Trommeslager Bakkens cymbaler spiller en viktig rolle i Seven Seconds, ikke bare som intro, men også med drivende, lette sekstendedeler på ridecymbalen over det tunge, halvtonebaserte hovedmotivet.
En ettermiddag da stemningen i studio var særlig leken, ble det, ved hjelp av kyndig lydfiltrering fra tekniker Lunds side, satt opp en «radiostemme» i miksebordet som Værlien kunne bruke til å lese opp noe som kunne forestille interferensforstyrrede britiske nyhetsmeldinger.
Værlien, som har amerikansk midtvesten-dialekt som morsmål, kastet seg entusiastisk ut i sin beste imitasjon av BBC-RP. Da dette igjen ble koblet gjennom Sigmas eksemplar av Eventides legendariske Harmonizer, oppdaget man at hvis pitchkontrollen på Harmonizeren ble satt på fullt, hørtes Værlien omtrent ut som en full russer. Flere latterkuler senere ble den «britiske» stemmen lagt med lavt volum i venstre kanal, og den «russiske» tilsvarende på høyre side i stereobildet.
Da den ferdige innspillingen ble mikset ned til stereo, ble det bestemt at alle instrumentene skulle fades ut, bortsett fra fanfaretemaet, som fikk spille ferdig på egenhånd. Erling Lund ble rimelig frustert da han, etter å ha holdt på i timer, aldri fikk til akkurat den romklangen han ønsket å la den aller siste hornseksjontonen dø ut i.
Men både tid og penger var for lengst brukt opp, billetter hjem til Oslo var bestilt, og det faktum at Erling Lund mener at etterklangen av den siste tonen på «Stalingrad» høres mer ut som et orgel enn som en etterklang, må både han og Babij Jar leve med for all ettertid. Nå er katta uansett ute av sekken, og, som man sier: Once you’ve heard it, you can’t unhear it.
Denne 85 meter høye statuen heter «Moderlandet kaller», er utformet i armert betong av Jevgenij Vutsjetitsj og ble avduket i 1967 til minne om de sovjetrussiske falne i slaget ved Stalingrad. Den står på en høyde i byen som fra 1961 av ikke lenger heter Stalingrad, men Volgograd, og statuen er Europas høyeste. Prikkene på gangveiene er mennesker.
Babij Jar 