- Per Biørn Amundsen: gitar – Rolf Bakken: trommer – Carl Ivar Delingsrud: musikk, sologitar, kor – Tori Børsum Liseth: keyboards, kor – Ole Einar Olsen: bass – Paul Værlien: tekst, vokal
- Innspilt mars 1983 i øvingslokalet i Fredensborgveien, Oslo, på tospors Nagra med Audun Strype som tekniker og innspillingsleder. Overdubbing 1983 i Talent Studio, Oslo, mixet 1983 i Rainbow Studio, Oslo med Audun Strype som tekniker.
- Utgitt på LP «The Night Before» 1985, Uniton records (U-026)
Klikk her for teksten til Seven Seven.
Denne sangen tok utgangspunkt i en musikalsk idé lånt fra den i Sverige svært folkekjære visa «Får jag lämna några blommor», opprinnelig et Nils Ferlin–dikt tonesatt av Lille Bror Söderlundh på 1930-tallet. De innledende taktene fra den svenske visa er omgjort til refreng i Seven Seven. Tonika i moll får en durakkord på skalaens fjerde trinn. (En forkjærlighet for kvartforbindelser og en tilsvarende reservasjon mot kvintforbindelser er i parentes bemerket et gjennomgående trekk ved mye av Babij Jars musikk. Man kan registrere det samme særtrekket hos artister som Lou Reed og John Lee Hooker, uten sammenligning for øvrig.)
Verset i Seven Seven er derimot basert rundt et halvtoneklatrende riff med rytmiske aksenter som driver låta framover, spilt unisont av Olsen og Amundsen, og som kan assosieres til riffet i Jimi Hendrix-låta «Ezy Ryder» fra det posthumt utgitte albumet The Cry Of Love.
En annen mulig assosiasjon til Hendrix (igjen uten sammenligning for øvrig!) er den intenst snerrende sologitarlyden av en Stratocaster kjørt ut gjennom en rørforsterker på høyt volum, via en Vox wah-wah pedal.
Seven Seven var altså opprinnelig tenkt som en ballade med innslag av kirketoneklanger, og var en av låtene som skulle spilles inn da Babij Jar samlet seg i øvingslokalet en helg i mars 1983 for å lage en demotape. Audun Strype, som helt fra starten av hadde påtatt seg jobben som bandets lydtekniker, mixer og innspillingsprodusent, hadde for anledningen brakt med seg en Nagra båndopptaker samt en minimixer og et utvalg mikrofoner.
Øvingslokalet var på denne tiden i et lite, eldre hus der Damstredet møter Fredensborgveien, til daglig bebodd av familien Sterner. I nesten grenseløs generøsitet hadde mor Unni latt datter Benedikte og hennes rockmusikervenner innrede et anslagsvis 16 m² stort rom i boligens underetasje som daglig øvingslokale for noen av landets mest notorisk støyende band, deriblant Babij Jar, Raga Rockers, Burnt Sienna og Crawdaddy Simone, mens hun selv levde sitt hjemmeliv i etasjen over.
Flere timer og mer enn to dusin forsøk gikk med til å få Seven Seven ned på tape. Underveis endret låta gradvis karakter, og ble hurtigere og mer aggressiv for hver ny tagning, uten at bandet – som etterhvert hadde rettet all fokus mot å få en noenlunde feilfri versjon på bånd – egentlig helt registrerte endringen.
Da Strype etter mer enn 20 forsøk kom inn i innspillingsrommet og sa at bandet nettopp hadde festet en magisk versjon til tape, var det med betydelig skepsis at bandet, etter å ha bevilget seg fem minutters pustepause, benket seg ved det improviserte monitoranlegget for å prøvelytte.
Avspillingen av det ferske opptaket utløste allmenn munterhet da det med full styrke gikk opp for bandet at den mollstemte balladen hadde forvandlet seg til hvitglødende gitarpunk. Strype insisterte på å beholde opptaket, og det ble gjort ytterligere forsøk på å få til en mer neddempet versjon. Dette ga imidlertid intet resultat, og det etablerte seg ganske raskt konsensus om at innspillingen Strype hadde lagt til side, hadde en bemerkelsesverdig energi som gjorde opptaket til en umiddelbar Babij Jar-klassiker som bare måtte ut på vinyl.
7 and 7 skal ha vært en populær cocktail på barer i USA utover søttitallet; den besto av whiskeyen Seagram’s 7 Crown blandet med 7 Up. Værlien var igang med å lese Michael Herr’s bok fra Vietnamkrigen, «Dispatches», mens demoinnspillingen pågikk, og teksten til Seven Seven ble skrevet underveis. Både låttittel og tekstlinjer som «What kind of animal can you kill with your hands?» skal være referanser til Herr’s bok, som for øvrig også hadde gitt råmateriale til manuset til Coppolas Apocalypse Now.
Bassist Ole Einar Olsen hadde en vinylsingel i samlingen sin med Detroitbandet Destroy All Monsters; en låt om attentatet på John F. Kennedy, kalt «November 22nd 1963». Destroy All Monsters hadde medlemmer med fartstid fra protopunkbandene Stooges og MC5, og et par år tidligere hadde man ofte sittet i Olsens Markveien-leilighet, spilt kort, drukket øl og latt seg underholde av blant annet denne hardtsvingende rockelåta med det makabre omkvedet «Jackie, hold on to his brains!».
Det var ingen som da innspillingen ble gjort, knyttet Seven Seven til «Nov 22nd 1963», men når man i dag hører de to låtene side om side, må man tenke at underbevisstheten har medvirket til å skape udiskutable likheter. En annen klassisk låt fra hardrockscenen i Detroit, Alice Coopers «You Drive Me Nervous» fra 1971-albumet «Killer», spøker også litt i bakgrunnen. Men det bevisste utgangspunktet var altså Ferlin, Söderlundh og en liten dæsj Hendrix.
Bandet hadde ingen keyboardist da Seven Seven ble spilt inn. Noen toner på et Roland RS-09 stringensemble samt litt koring av Delingsrud og Børsum Liseth ble tilført refrenget samtidig med at The Night Before-innspillingene fra Hamar ble overdubbet i Talent studio høsten samme år. Alt annet, inkludert hovedvokal, er spilt inn live på Strypes Nagra i Sterners underetasje i Fredensborgveien.
Råopptaket uten kor og strings kan høres her:
Babij Jar 