- Rolf Bakken – trommer, Carl Delingsrud – komponist, elektrisk og akustisk gitar, vokal, Ole Randers-Pehrson – keyboards, Bjørn Rølla – fretless bass, Paul Værlien – tekst
- Erling Lund, lydteknikk
- Innspilt, mikset og mastret i Sigma Stuido, Bergen, høst 1985
- Utgitt 1986 på album «Stalingrad», Uniton Records U-033
Klikk her for teksten til The Full Moon.
The Full Moon er et absolutt utskudd i Babij Jars sangkatalog. Sangen ble opprinnelig til i et forsøk på å skrive noe som lignet «Death Of A Clown», den gamle Kinks–låta som synges av Dave, og ikke broder Ray Davies. Den oppmerksomme lytter vil kanskje kunne gjenkjenne en liten sangmelodivending i siste linje av The Full Moons refreng som minner litt om tittelomkvedet i Dave Davies’ liksom-sololåt.
På samme tid, rundt 84-85, gikk det klassiske albumet Getz/Gilberto mange runder på platespilleren hjemme hos Babij Jars låtskriver, så den bossa nova-influerte rytmen kan nok tilskrives påvirkning fra Antõnio Carlos Jobims mange lekre komposisjoner. Bakkens tilbakeholdne tromming og Randers-Pehrsons pianosolo med renskårne, sobre toner er med på å understreke assosiasjonen til brasiliansk cool.
Den siste ingrediensen som som er en bevisst referanse for lydbildet til The Full Moon, er sangen «Here He Comes», et stykke earcandy fra Brian Enos 1977-album «Before And After Science», utgitt da Enos beste periode – som skaper av leken undergrunnspop – var på hell.
The Full Moon er ellers temmelig pepret med firklanger som gjenkaller minner fra en sekstitallsbarndom full av Beatles og Bacharach. Her bys det på store septimer, overstigende kvinter og noe som kan tolkes som neapoletanske sekster, og oppløsningen helt til sist i refrengpartiene, fra en moll 6-akkord på fjerdetrinnet til tonika, er en klisjé som brukes både av Beatles og i popsvisker som «My Way» og «Bridge Over Troubled Water».
Babij Jars musikk kan romme en ironisk kompetanse som ikke nødvendigvis fullt ut deles av publikum, men som man kan anta at var en grunnforutsetning for den skamløse friheten i stil og uttrykk som mange av de musikalske seksti- og søttitallsheltene tillot seg å nyte godt av. Klisjéer, svisker og øregodt ligger på fatet nettopp for at man skal forsyne seg, ikke for at man skal korse seg og avstå i rockistisk anoreksi. Så åpnes dører til rom mange purister viker tilbake for å besøke, men som kan tilby vellyst i andre former.
Delingsrud, som hadde påtatt seg – eller kuppet – produsentansvaret for Stalingrad, besluttet på tampen av miksingen at vokalsporet Værlien hadde spilt inn før sin hjemreise til Oslo ikke var det han ønsket seg, og innvilget derpå seg selv rollen som sanger på The Full Moon. Kanskje det ble forsøkt rettferdiggjort med at «Death Of A Clown» også har sologitaristen som hovedvokalist, og allikevel er en fullt brukbar Kinks-låt. Men menneskesinnet har avgrunner, så det kan ha vært egoisme.
Uansett ble Værliens tekst om kjærighetssviket Stalingrad-protagonisten utsettes for, pussig nok avlevert mens Delingsrud delvis kanaliserte en ikke helt patent Bowie-«mockney». Vel, ansvaret hviler helt og holdent på produsenten. Det er uansett neppe noen tvil om at også dette kunstneriske valget bidro til å forsterke den forsåvidt intenderte kontrasten mellom The Full Moon og resten av albumet.
Sangen er aldri noensinne blitt spilt i ettertid, verken live eller på øving, og noe forslag om å spille den er aldri blitt registrert.
Foto: Dag Grundseth.
Babij Jar 