- Per Biørn Amundsen – elektrisk og akustisk gitar, Rolf Bakken – trommer, Carl Delingsrud – musikk, elektrisk gitar, keyboards, gitarsolo, Ole Randers-Pehrson – keyboards, Bjørn Rølla – fretless bass, Paul Værlien – tekst, vokal
- Erling Lund, lydteknikk, slidegitar
- Innspilt, mikset og mastret i Sigma Studio, Bergen, høst 1985
- Utgitt 1986 på album «Stalingrad», Uniton Records U-033
Klikk her for teksten til The Heavenly Sniper.
En gruppe rock/poplåter – for eksempel «Atlantis» med Donovan og «Fantastic Voyage» (eller «Boys Keep Swinging», som er samme akkordrekke med en annen sangmelodi) med David Bowie – begynner med en durakkord-tonika etterfulgt av en ny durakkord på andretrinnet. Delingsrud hadde trang til å skrive en slik låt, men kom ingen vei før han gjorde om den første akkorden, tonikaen, til moll. Dette ble utgangspunktet for refrenget til Sniper og det karakteristiske gitarriffet, som indirekte spiller på det myteomspunne tritonus-intervallet. Sangen ble senere transponert til G-moll for å tilpasses Værliens stemmeleie.
Etter at refrenget først var falt på plass, ble musikken til verset skrevet på ti minutter, med et tydelig nikk i retning av akkordrekka til melodien som i Norge var kjent for å akkompagnere TV-snuttene om fjellvettreglene.
(Denne melodien, med den kromatisk fallende basslinja – og som opprinnelig bygger på et tema fra Tsjaijkovskijs «Svanesjøen» – heter «Daydream», og ble først spilt inn i 1969 av den belgiske gruppen Wallace Collection, mens det er en easy listening-instrumentalversjon med Franck Pourcels orkester som brukes til fjellvettreglene. En annen easy listening-utgave med Günter Kallmann-koret er senere blitt samplet for bruk i en rekke låter i rock, hip- og triphop, blant annet Portisheads Glory Box.)
Tittelen «The Heavenly Sniper» kom opprinnelig fra Delingsrud, etter å ha plukket den fra romanen «Numbers» av den amerikanske forfatteren John Rechy, som bruker uttrykket som et bilde i sin hovedpersons paranoide fantasier om snikende, brå død, men Værlien – som kun fikk overlevert tittelen og et melodiutkast uten ord – baserte naturlig nok sin tekst rundt de mange historiene om den beryktede sovjetiske snikskytteren Vasilij Zajtsev, navngjeten for sin enestående evne til å drepe på lang avstand under slaget om Stalingrad.
Fra 10. november til 17. desember 1942 drepte Vasilij Zajtsev 225 aksemakt-soldater med sin snikskytterrifle.
Aids-epidemien kom tidlig på 80-tallet, og Rechys visjon fra 1967 av Gud som en snikskytter kunne tolkes profetisk.
De samme historiene kom senere til å inspirere filmen «Enemy at the Gates» fra 2001, der Zajtsev spilles av britiske Jude Law. Rechys idé om snikskytteren som en metafor for den dødbringende Gud passet perfekt inn i Stalingrad-mytologien. Ved ettertanke legger både myten om Zajtsev og Rechys roman også stor vekt på antallet «nedlagte kropper» (i dobbelt overført betydning) som mål for suksess; det framstår nesten som synkronisitet.
Sniper ble skrevet omlag to år før innspillingene av Stalingrad tok til. Allerede i utgangspunktet var sangen en slags powerballade med assosiasjoner til tidlig symforock, og folk mener å ha hørt gjenklang av både The Beatles («I Want You – She’s So Heavy»), King Crimson («The Court of the Crimson King») og Roxy Music («A Song for Europe») i arrangementet. Muligens ikke helt hva man ville forvente av et band som ble regnet som en del av punk/nyveiv-bevegelsen, men powerballaden har nå en gang sin egen sentimentale urkraft, og det er antagelig ingen sang som har gitt bandet mer kjærlighet fra publikum enn denne.
Idégrunnlaget for komposisjon og arrangementet er helt sikkert også påvirket av hvordan Bob Ezrin – i en rolle som historisk mellomstasjon på veien fra Phil Spector til Jim Steinman – kombinerte hardrock fra Detroit-scenen med orkestrerte klanger på tidlige søttitallsalbum som Alice Coopers «Killer» og Lou Reeds «Berlin».
Den amerikanske tradisjonen vedkjenner seg sine lavkulturelle trekk på en mer åpenbar måte enn hva de britiske art school-artistene gjør, og med litt fantasi kan man tydelig høre gjenklang av hovedriffet fra bad taste-klassikeren «Dead Babies» i Snipers refreng.
Innspillingen bærer preg av den kostbare PPG-synthesizeren, Sigma-studioets pièce de résistance, som kunne bidra med orkesterlignende klanger som lød imponerende etter de synth-standarder som var gjeldende i kongeriket på midten av åttitallet.
På denne tiden var fretless-bassen i hyppig bruk i rockmusikken, og Rølla hadde utviklet en fin, nedadklatrende basslinje for fretless til Sniper. Om morgenen samme dag som bassen skulle spilles inn, hadde han fått beskjed om at hans høygravide samboer var lagt inn med véer, og det er rimelig å anta at hans sedvanlige sinnsro var under et visst press, der han satt alene i innspillingsrommet for å legge bass på Sniper og The Full Moon, mens taxien som skulle ta ham til Flesland og flyet tilbake til Fornebu og Oslo gikk på tomgang utenfor studiodøra.
Erling Lund ble etterhvert mer enn vanlig revet med i denne innspillingen, og bidro med en stilig, ekkodruknet slidegitarlyd som fremtrer som en atmosfærisk, glidende klang i siste verset og som en delvis begravet sopranstemme i fadeout’en. Han bidro også med timers arbeid for å skape skarptromma om til et effektivt geværskudd, ikke helt ulikt den trommelyden Hal Blaine og Roy Halee skapte til Simon & Garfunkels «The Boxer».
Oppe: Delingsrud, Amundsen, Bakken, Rølla.
Foto: Fin Serck-Hansen.
Babij Jar 