- LP utgitt i 1985 av Uniton Records (U-026)
- Gjenutgitt på CD i 2021 av Norske Albumklassikere (NACD034)
Selv 40 år etter at det ble spilt inn, framstår The Night Before som et delvis ytterliggående album. Rundt 17-minuttersmerket i «Odessa» skrus gitarforsterkerne på fullt volum, og i et halvt minutts tid presser gitarfeedbacken bass og trommer helt ut av lydbildet, slik lava fra et vulkanutbrudd kan drukne hele landskaper i flytende stein.
Med unntak av attpåklatten «Bodyguard Of Lies», som ble spilt inn nesten to år etter resten av albumet, er The Night Before et album der det meste er skrudd på full styrke, emosjonelt og sonisk. Musikken er primitiv og uttrykket er lite kontrollert.
Det dominerende innslaget i mediene på den tiden albumet ble innspilt, var den kjernefysiske opprustningen og den sannsynlig nært forestående atomkrigen. Dagbladet hadde forsider med kart over Oslo, der det var tegnet inn hvilke områder som ville utslettes øyeblikkelig av detonasjonen og hvilke områder som ville gå med i de etterfølgende ildstormene. Den britiske, kjøkkenbenkrealistiske miniserien «Threads» fra 1984 viste hvordan den kjernefysiske apokalypsen kunne arte seg helt konkret, mens amerikanerne kalte sin mye omtalte TV-film fra 1983 om atomkrigen for «The Day After». Albumnavnet «The Night Before» var Babij Jars vri på denne tittelen.
Da Babij Jar fant sammen ettter sommeren 1979 var det kun trommeslager Bakken som hadde erfaring fra å spille i et fungerende band, etter å vært med en kort periode i prog-/hardrockbandet Flax.
Babij Jar lærte seg å spille, arrangere og opptre. Etter et par års tid, tidlig 1983, var det skjedd en del: En EP var utgitt i 1980, bandet var etablert med eget øvingslokale, og et repertoar av egenskrevne låter tok form.
Bandet hadde et godt rykte i det lille klubbmiljøet, hadde spilt flere ganger på alle scenene som var aktuelle i Oslo og omegn, og hadde gjort spillejobber et par ganger på Samfundet i Trondheim og på Hulen i Bergen.
Etter noen svært gode konsertanmeldelser i rockepressa var både bandet og mange publikummere utålmodig etter nye plateutgivelser.
Det som ble omtalt som «nyrock»-miljøet i landet var stort sett et kultfenomen i de store byene, for unge voksne med slunkne lommebøker. Det var kostbart å spille inn plater i et profesjonelt studio, og klubbene ble stort sett drevet på dugnad, og betalte små honorarer som knapt kunne dekke utgifter til gitarstrenger og trommestikker. Studentarrangementer kunne betale bedre, men å reise til Trondheim for å spille på Samfundet var allikevel, i det store bildet, et underskuddsprosjekt. Det er uansett neppe noe band med en forankring i undergrunnskultur tilsvarende Babij Jars som noensinne har kunnet leve av musikken sin i det norske markedet.
På nyåret 1983 knyttet Babij Jar til seg Tori Børsum Liseth som fast tangentspiller, og i mars spilte bandet inn en demo som blant annet inkluderte den versjonen av «Seven Seven» som endte på albumet.
Audun Strype fikk etterhvert kontakt med Svein Solberg, som hadde et halvprofesjonelt, åttespors studio i et kjellerlokale i et kjøpesenter i Hamar, og som stilte det til rådighet for Strype og Babij Jar under forutsetning av at innspillingene skulle skje om natta, og være avsluttet innen senteret åpnet om morgenen.
Kjøpesenteret var formet som et galleri, med en stor åpning i midten som gikk gjennom alle etasjene. Hvis man gjorde innspillingen på kjellerplanet ute i selve galleriet, kunne man generere en enorm etterklang fra det stengte kjøpesenteret. Strype ville plassere ut mikrofoner på tjue eller femti meters avstand som bare skulle fange opp ekkoet som drønnet gjennom bygningen når bandet spilte.
I juli ble bil og nødvendig utstyr skaffet til veie, og i løpet av en snau uke i Hamar skulle innspillingene til et album være i boks. Man hadde ikke noe sted å bo i Hamar, og heller ikke penger til å betale for overnatting til sju personer. Planen var å sove utendørs; det var sommer og bra med skog i nærheten, og der gjelder som kjent allemannsretten.
Det ble med én overnatting i skogen. Bandet flyttet deretter inn på et vindusløst lagerrom bak studioet, jobbet om natta og sov om dagen. Innspillingene ble gjort «live», som en konsert uten publikum, med fullt volum og trøkk. Albumversjonene av «How Does It Feel», «V-point» og «Odessa» ble det endelige resultatet av disse døgnville dagene i en betongkjeller på Hedmarken.
Hamaroppholdet endte med at bandet reiste til Sverige for å spille i direktesending i Sveriges Radio P3s omreisende sommermagasin, som akkurat denne uka ble sendt fra spisesalen i hotellet «Badis» i Fjällbacka, en liten, sørlandsby-aktig idyll ikke langt fra Strömstad.
Programmet var lagt opp slik at bandet spilte innimellom andre programinnslag, og mens bandet spilte en kvarterlang utgave av «Odessa», ble det underveis satt over til en kort nyhetsoppdatering med værmelding, før det igjen ble satt tilbake til hotellet i tide til å få med seg slutten av låta.
En familie på to voksne og to barn var i spisesalen for å spise, ellers var kun bandet med følge og radiofolkene til stede. Radiofolkene fortalte at programmene i denne sommerserien – som ble sendt midt i den svenske fellesferien – alltid hadde minimum en million lyttere til enhver tid. Altså spilte bandet for sitt samtidig både største og minste publikum noensinne.
Utpå høsten ordnet Strype noen timer til overdubbing og ekstra vokalopptak i Talent studio, og senere hos Rainbow til miksing. Sent i 1983 var mesteparten av The Night Before ferdig, men det tok omtrent halvannet år å albumet utgitt.
Da hadde bandet i mellomtiden bestemt seg for å i større grad profesjonalisere virksomheten, øve mer og spille live så ofte som mulig. Materiale til et nytt album tok form. Olsen og Børsum Liseth bestemte seg for å ikke være med på opptrappingen, og i stedet ble Bjørn Rølla fra oppløste Blaupunkt vervet på bass, og Ole Randers-Pehrson på keyboards.
Den nye besetningen utviklet samspillet gjennom et prosjekt i samarbeid med Karoline Frogner. Hun hadde idéen om å sette opp en forestilling i lyd og bilde basert rundt Babij Jars tolkninger av en serie Berthold Brecht/Kurt Weill-sanger, kombinert med Frogners egne filmsnutter og fotografier fra nåtids-Oslo anno 1985. Tre ekstra sangere, blant dem tidligere Blaupunkt-vokalist Tone Rønning, ble også med på samarbeidet. Resultatet ble forestillingen «Brecht i Oslo 1985», som ble framført noen ganger på vårparten -85, i rockeklubber, gallerier og fengsler.
Klikk her for å lese nærmere om «Brecht i Oslo 1985».
Da Ellen Lilleaasen tok grep om rollen som manager, fikk hun ting å skje. Hun gjorde en avtale om utgivelse av The Night Before med uavhengige Uniton, som hadde distribusjonsavtale med et av de store selskapene. Hun booket inn bandet på et økende antall scener rundt i landet, og unnfanget idéen om at man skulle søke Kassettavgiftsfondet om støtte til neste albumutgivelse og turné.
Coveret til The Night Before er laget av Anne Bang-Steinsvik, som malte en akvarell etter et fotografi Værlien hadde plukket ut, forestillende framrykkende sovjetiske styrker ved Østfronten. Deretter avfotograferte hun akvarellen med et polariodkamera, i flere versjoner under vekslende lysforhold, og lot bandet plukke ut sitt foretrukne bilde blant tre-fire forslag. Coveret er flere ganger senere vist i utstillinger av LP-coverkunst.
Amundsen designet og håndtekstet innerposen.
The Night Before er altså innspilt ved tre ulike tidspunkter, på tre ulike steder. «Seven Seven» er innspilt i øvingslokalet i mars 1983, opprinnelig som del av en demotape. «How Does It Feel», «V-point» og «Odessa» er innspilt i Hamar i juli samme år. Etter at avtalen med Uniton om utgivelse var i boks, ble «Bodyguard Of Lies» spilt inn i februar 1985, på Grønland i Oslo.
Da The Night Before omsider ble utgitt i 1985, var det kun få måneder før innspillingen av «Stalingrad» tok til. I mellomtiden var to sjettedeler av besetningen skiftet ut, sideprosjektet med Brecht/Weill-sanger var gjennomført, og en rekke nye låter var skrevet. Bandets kreative oppmerksomhet var igjen rettet mot det som skulle komme, ikke mot det som hadde vært.
LP-utgivelsen fra 1985:
CD-utgivelsen fra 2021:
Babij Jar 