- Per Biørn Amundsen: gitar – Rolf Bakken: trommer – Carl Ivar Delingsrud: musikk, gitar (solo), piano, akustisk gitar, kor – Tori Børsum Liseth: kor – Ole Einar Olsen: bass – Paul Værlien: vokal, tekst
- Audun Strype: lydteknikk ved innspilling og mix
- Innspilt juli 1983, Underground studio, Hamar. Overdubs høst -83 ,Talent studio, Oslo. Mix sent -83, Rainbow studio, Oslo.
- Utgitt 1985 på LP «The Night Before». Uniton records – U-026
Klikk her for teksten til V-point.
De som er under tredve har antagelig ingen forutsetninger for å gjenkjenne lyden av en gammeldags telefon i bruk. Vokalen på V-point er innspilt ved at Strype festet en kontaktmikrofon på røret til en tastafon – Televerkets standardmodell i svart og orange hardplast, som fantes i ethvert norsk hjem og kontor i 1983 – og lot Værlien synge inn i telefonen.
Avslutningen, der den en gang så allment gjenkjennelige lyden av brutt forbindelse fyller lydbildet, var den gang egnet til å framkalle en følelse av uavsluttethet og frustrasjon som antagelig ikke fornemmes av dem som er oppvokst under mobiltelefonens enevelde.
V-point gikk, og går fremdeles, under kjælenavnet Pata innad i bandet. Forklaringen er enkel nok: Akkordene bygger på en idé inspirert av piano-introen fra den Sør-Afrikanske, den gang landflyktige xhosa–sangeren og apartheidmotstanderen Miriam Makebas engelspråklige nyinnspilling fra 1967 av sin hjemlige afro-pophit «Pata Pata». Halv- og kvartnotene fra denne pianosnutten ble gjort om til en sekvens av durakkorder som hver holdes i to takter, med noen tilpasninger mot slutten av frasen.
De fire første akkordene – som kan uttrykkes som I, III, IV, II – er også hyppig anvendt i gospel, klassisk r&b og soul, og benyttes for eksempel som åpningsakkorder i Phil Phillips’ «Sea Of Love» fra 1959 eller Otis Reddings standardlåt «Dock Of The Bay» fra 1967.
Låta hadde ennå ikke fått noen sangmelodi eller tekst da den ble spilt inn i det nakne, enorme betongrommet som utgjorde kjellerplanet i kjøpesentergalleriet på Hamar, og var dermed kun en sekstentakters akkordsekvens.
Det var allerede fra begynnelsen klart at målet var å få til et drønnende romklangsound av sammensausede piggtrådgitarer på toppen av et rytmekomp spilt i et aksellererende tunga-ut-av-kjeften-tempo, og oppgaven ble løst på første tagning. Energinivået føltes riktig, Strype hadde rigget ambiencemikrofoner som spilte inn kjøpesenterekkoet fra femti meters avstand, og som kunne bringes gradvis opp i miksen.
Det faktum at halve bandet forsøker å avslutte mens det fremdeles gjenstår et vers, tilfører kaoset en ytterligere grad av desperasjon. Delingsrud meislet ut sangmelodien noen uker etter hjemkomsten fra Hamar, og Værlien skrev teksten, som han la i munnen på en soldat, som i en siste telefonsamtale før det forestående slaget, lover kjæresten at dersom han mister livet, skal han, etter at alt er over, hjemsøke henne i mørke og forblåste netter.
V-Point handler om en soldat i Afrika-korpset, som mister livet i slaget ved Alam al Halfa, der Rommel gikk i fella fordi de allierte leste alle meldingene han sendte tilbake til Tyskland. Jeg-personen kommer tilbake som ånd i siste vers.
– Paul Værlien
Bandet sleit med å finne et egnet navn til låta, og til slutt ledet en samtale rundt forsvinningspunktet på horisontlinjen i Anne Bang-Steinsviks coverbilde til en beslutning om å kalle låta «Vanishing point», forkortet til V-point.
Dette begrepet – forsvinningspunktet – henger jo egentlig godt sammen med historien som fortelles, om soldaten som forbereder seg på å dø, men bandmedlemmene imellom har låta altså alltid hett Pata, etter sitt afrikanske opphav. Låta var hyppig forekommende i Babij Jars konsertrepertoar i årene fra 1983 til -86, mens gruppa bygget opp sitt rykte som et av landets ledende live-band.
Under etterarbeidet i Talent studio senere på høsten ble en intro i 6/8-dels takt føyd til av Delingsrud på akustisk gitar og spikerpiano, akkompagnert av Bakken på trommer. Delingsrud overdubbet ved samme anledning gitarsoloen med en Gibson Marauder som fantes i studioet. Det er ikke en enste fuzzboks eller distortionpedal å høre på The Night Before. All gitarvreng skapes av forsterkere som spilles på svært høyt volum. Litt diskrét kor av Børsum Liseth og Delingsrud ble lagt på helt til slutt. All overdubbing var førstetagninger, akkurat som grunnkompet.
«Det er ingen annen innspilling som i samme grad, og med like stort hell virkeliggjør min personlige forestilling av hva Babij Jar skulle være: Grenseløs sårbarhet møter grenseløs brutalitet, 
og avmakten for døden kan bare trosses ved å på ett bestemt sted, i ett bestemt øyeblikk, smelte sammen i et kosmisk glimt av ren energi som med lysets hastighet reiser evig gjennom tid og rom. Opptaket består utelukkende av førstetagninger, og musikken befinner seg langt utafor randen av hva som er mulig å planlegge, kontrollere eller gjenskape. Det gir meg samme rush å høre låta i dag, snart 40 år etter at den ble spilt inn. Jeg har aldri vært i tvil om at dette er de beste fire minuttene og femtifem sekundene i norsk rock noensinne, og det med god margin.»
– Carl Delingsrud
Babij Jar 